Grov feilinformasjon fra Lotteritilsynet

Debatten om spillisens, norsk spillmonopol og ‘ulovlige’ utenlandske selskaper raser videre, og i dag har Lotteritilsynet, med Atle Hamar i spissen, kommet med et tilsvar til kritikken som VG-journalist Leif Welhaven kom med i sin artikkel ‘Et snev av hykleri’ – hvor han, med rette, stilte spørsmål med om hvorfor det ble snakket så lite om skyggesiden av statsstøttet gambling.

Artikkelen til Welhaven, som du forøvrig finner her, fikk altså et tilsvar fra Atle Hamar i dag, og artikkelen bærer freidig nok tittelen ‘Et snev av kunnskapsløshet‘. Denne artikkelen fra Lotteritilsynet er såpass full av feil at det skal godt gjøres å skylde på kunnskapsløshet, men kanskje heller på bevisst feilinformasjon.

Vi tar en gjennomgang av noen av de sentrale punktene.

Tapsgrenser

Hamar starter sitt tilsvar med å virke vonbråten over at Welhaven har hengt ut Belago-spillet som en versting, og understreker dette med at man maks kan tape 4400 kroner på dette spillet i måneden og at det faktisk er få spillere som spiller dette spillet. Han sier seg dog enig med at det er et faresignal at man kan tape så mye penger hos Norsk Rikstoto, og at de har spilt inn til landsbruksdepartementet at det burde innføres tapsgrenser på lik linje med det man finner i Norsk Tipping. Vel og bra dette, men det er videre i artikkelen at det virkelig begynner å bli interessant.

Da skriver nemlig Hamar følgende: Welhaven kunne også nevnt at sannsynligvis ingen utenlandske tilbydere ville vært med på en lisensordning med de kravene til ansvarlighet Norsk Tipping har til sine kasinospill. Det er de facto de strengeste kravene som finnes. Det er behovet for å forebygge uopprettelig skade som gjør at vi i Norge har maksimale tapsgrenser på spillene med høyest risiko.

Dette er, som Hamar sier, de facto feil. Hvis Lotteritilsynet hadde vært litt grundigere i sine undersøkelser og fordømmelser av de utenlandske ‘ulovlige aktørene’ (som nordmenn forøvrig har lov å spille hos i følge Lotteritilsynets egne sider), så hadde pipen sannsynligvis fått en annen lyd.

Fakta er at de aller fleste seriøse casinoene, og da de som er registrert under maltesisk lisens, tilbyr muligheten for selvekskludering samt at man kan sette spillestopp når man har spilt for et visst beløp. I tillegg er det vel også slik at casinoene har forsøkt i lengre tid å få Lotteritilsynet til bordet – uten å lykkes noe videre med det. Slik er det, og det er ingenting å diskutere.

Retorikken om ‘ulovlige’ casinoer

Videre adresserer han Welhavens berettigede kritikk om Lotteritilsynets retorikk angående de utenlandske spillaktørene: ‘Ulovlige aktører er en merkelapp som ofte settes på selskaper med sete og lisens i et annet europeisk land. Ja, også vi i Lotteritilsynet omtaler det uregulerte markedet som ulovlige pengespill. Det er ikke retorikk, det er fordi de er ulovlige aktører i Norge. De har ikke lisens i Norge og har dermed ikke tillatelse av norske myndigheter. De har ikke lov å markedsføre seg i Norge eller til nordmenn og de har ikke lov å tilby sine spill i Norge. Det siste kunne også Welhaven nevnt. De tilbyr nemlig sine spill i stor skala, selv om de ikke har lov.

Hvor skal man starte? Det er ikke et uregulert marked – det er i høyeste grad regulert, og mange av casinoene som nordmenn spiller hos har lisenser både i Sverige, Malta og England. At de ikke har lisens i Norge betyr ikke at de er ulovlige, for som nevnt så har nordmenn lov til å spille hvor de vil – uansett hva Lotteritilsynet måtte mene om den saken. Markedsføring er noe helt annet, og da må det lov å påpeke at det må kunne gå an å skille snørr og bart, som man så treffende sier.

Casinoene det henvises til er langt i fra ulovlige og nordmenn står fritt til å spille i disse – noe mer er det ingen hensikt å si om den saken. De tilbyr heller ikke spill i Norge, men fra sine nettsider som er plassert i de jurisdiksjonene hvor de holder til, men nordmenn kan velge å spille der. Vi bor da virkelig ikke i en formynderstat som skal bestemme hva vi skal bruke pengene på? Eller gjør vi kanskje det? Er det slik at nordmenn ikke har lov til å handle klær og sko fra utlandet? Et slikt forbud skulle tatt seg ut…

Vel, vi går videre:

Sant og usant

Videre kommer det som egentlig er kjernen i denne diskusjonen: å beskytte norske problemspillere.

Atle Hamar skriver videre om Welhaven: Han kunne selvsagt også nevnt at spillene som tilbys fra utlandet er de farligste for risiko- og problemspillere. Det er på disse spillene du spiller bort hus og hjem, bokstavelig talt. Det er disse aktørene som markedsfører de farligste spillene i stort omfang på alle tenkelige flater. Det er disse selskapene som lokker med velkomsttilbud for å få deg til å spille, og det er på disse spillene du kan tape enorme summer på kort tid, da de har ingen absolutte tapsgrenser eller tidsgrenser i spillene sine. Det er også disse aktørene som lokker deg til å spille mer ved hjelp av bonuser og gratisspill om du forsøker å slutte.

Det er som sagt en risiko for å tape når man spiller – dette er man enige om. Man kan helt klart også tape stort også hvis man ikke har kontroll på egen spilling. De utenlandske spillselskapene opererer utifra det regelverket de er gitt, men å si at de ikke tilbyr noen tiltak som kundene selv kan sette, er som nevnt direkte feil. Man kan sette selv innskuddsgrenser og tapsgrenser, og man har også muligheten til å sette maks spilletid – men det krever at spillerne gjør det selv.

Som sagt går det an å se to sider av en sak, så ja: dette er poenger som er reelle, men ting har altså blitt betydelig bedre i løpet av de siste årene.

Selve poenget med lisensmodellen

Hamar sier også i sitt svar til Welhaven og VG følgende:
Det er også et faktum at 6 av 10 nordmenn ikke vet at disse selskapene ikke har lov å tilby sine spill i Norge. Ja Ola og Kari Nordmann har lov å spille på disse, men det fratar ikke oss ansvaret å opplyse om at dette er høyrisikospill, der du kan sitte igjen som gjeldsslave etter noen timer moro.

En ny rapport fra Universitetet i Bergen sier nemlig at flere har problemer med spill enn for fire år siden. Vi vet også at spilleavhengighet rammer mange flere enn den som spiller. Det er alle disse vi ønsker å beskytte ved å ha ansvarlige pengespill Norge.

Det er mye å ta tak i her, det må vi få lov til å si.

Først: Det går litt hulter til bulter med argumentasjonen her, men som man ser så konkluderer han med at Ola og Kari Nordmann har lov til å spille på disse casinoene, men at de allikevel har et ansvar om å opplyse om at det er høyrisikospill. Det er vel og bra at de føler at de har et ansvar om å opplyse om at det er høyrisikospill det er snakk om, men dette er noe ganske annet enn å stemple en hel bransje for ulovlig. I dagens internettbaserte samfunn er det håpløst gammeldags å argumentere for at det er ulovlig å tilby spill til nordmenn, samtidig som de i neste åndedrag sier at nordmenn har lov til å spille hos disse aktørene. Hva er det for en argumentasjon? Det minner mer om at man ønsker å stikke hodet i sanden og ønske seg resten av verden bort. Verden er som den er og spillsituasjonen er som den er – ferdig med det.

Før internettets tid var sikkert monopolløsningen en god løsning, men det er altså kun Norge og Finland nå som sitter igjen med dette – det burde få et par klokker til å ringe tindrende klart.

Så til rapporten: flere har problemer med spill enn for fire år siden. Dette er et ubestridelig faktum, men i stedet for at man tar dette til etterfølgelse og sier til seg selv: ‘Hei, kanskje dette ikke fungerer’, så fortsetter man med en argumentasjon og retorikk som i hvert fall ikke gir noen resultater – tvert i mot bare steile fronter.

Frekkhetens nådegave spares til slutt

Helt til slutt kommer følgende kraftsalve: Så er det betimelig å spørre til slutt. Hvor troverdig er det å jobbe for en ansvarlig lisensmodell samtidig som de tilbyr pengespill uten tillatelse i Norge? Og hvorfor innfører ikke de ulovlige spillselskapene som lobbyerer for lisens i Norge tilsvarende tapsgrenser og ansvarlighetstiltak som Norsk Tipping? Da hadde de kanskje hatt et snev av troverdighet.

Det er nesten så vi ikke tror det vi leser her. En ting må være klinkende klart: de utenlandske selskapene jobber for en ansvarlig lisensmodell, og har sågar forsøkt å få motparten til bordet flere ganger uten at det har vært gjensidig interesse for akkurat dét. Samtidig som de gjør det tilbyr de sine spill som nordmenn helt lovlig kan spille på – noe annet ville vel vært veldig rart.

Selskapene ønsker jo en lisensmodell – det har vi sett gang på gang, og det er jo derfor vi har denne diskusjonen. Hvem er det egentlig som er uansvarlig her? Som vi også har nevnt flere ganger så har man tapsgrenser og ansvarlighetstiltak – det er bare Lotteritilsynet som antar at de ikke har det.

Konklusjon

Som sagt: hva er det dette dreier seg om? Jo, norske spilleres sikkerhet og økonomiske trygghet. Hamar skriver at dette er spill som gjør at man kan spille seg fra hus og hjem, så da er vårt spørsmål: hvorfor er Lotteritilsynet og norske myndigheter så uvillige til å gjøre noe med dette?

Hvorfor ønsker man ikke å få kontroll over disse selskapene og sette klare grenser for tap av penger og gjennomføre andre ansvarlighetstiltak? Hvorfor er det en slik motvilje mot å løse et problem som enkelt kan la seg løse?

Er det fordi det er norske spilleres ansvar å finansiere norsk idrett? I de verste koronatidene oppfordret Norsk Tipping, med økning i reklametrykket, norske spillere om virkelig å legge alle kluter til slik at grasrotmottakerne ikke skulle tape så mye penger under krisen, så at de er så bekymret for norske spilleres ve og vel er det vanskelig å tro. De snakker om troverdighet, men den er jaggu ikke stor hos Lotteritilsynet heller. Man ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget, er det visst et ordtak som heter.

En lisensordning ville gitt kontroll på og kanalisering av norske spillere til et norsk regulert marked – verre er det ikke. Når de utenlandske casinoene i tillegg ønsker dette, så hvem er det egentlig dette henger på? Hvor lenge skal man kjempe mot ‘et åttehoders monster’ som om man fortsatt befant seg i 1982?

Tror de at Ola og Kari Nordmann aksepterer dette? At de tar alt som Lotteritilsynet skriver for god fisk? Tror de at de utenlandske casinoene vil forsvinne? For faktum er at det er mye feil i deres fremstilling av realitetene, og dette må påpekes.

Vår naboland Sverige har fått i land en lisensmodell, men denne holder nå på å ødelegges av politisk makkverk utført av sosialminister Ardalan Shekarabi – og de som har pushet på for å få til modellen, de utenlandske casinoene, fortviler.

Her i Norge drar vi nisselua godt ned over øynene og fortsetter i samme spor, og later som at en monopol-modell er smart – selv om det i praksis ikke lar seg gjøre. For uansett hvor mye norske myndigheter og Lotteritilsynet ønsker å beholde sitt spillmonopol, så er dette et tog som har forlatt stasjonen for lenge siden.

I mellomtiden anbefaler vi Lotteritilsynet å være etterrettelige i sin kommunikasjon, for dette er bare pinlig.